Se leser-video: Kaspara, korona og minnet om Spanskesyken

Beate Heide sendte oss denne videoen, der kvinnen «Kaspara» drar paralleller til tida da «Spansken» kom rekende med Hurtigruta. Under finner du også teksten, hvis du foretrekker å lese med øynene i stedet for ørene!

---

Ho Kaspara i koronaens tid

Av Beate Heide

Ho Kaspara har falt i tanka over morraavisa.

Ho sett i bare mårnkåpa på sin plass ved kjøkkenbordet.

Det e tidlig enda, og ho kan høre småfuglan e i gang i rognetreet utenfor stuvinduet, der han Hilmar har servert den fersk frokost; akkurat som han har servert ho frokost. Han Hilmar, han e nok min gevinst i livets lotteri, tenke ho, og sende en tanke te Skjæbnen som førte dem sammen på dansegålvet den lørdagskvelden førr så lenge sia. Men det e ikkje det som opptar ho Kaspara i dag. Ho har glømt av kaffetårn som står i koppen og kolna.

Det e innholdet i lokalavisa som har tatt tankan hennes. Det rapporteres om antall smetta, folk som e blitt fresk og ungdomma som e flenk og hold sæ heime. Korona heite det farlige denna gongen.

Det bi både gjett saklig informasjon og man kjem med prognosa, sammensausa med nifse beretninge om sykdomsforløp. Ho Kaspara kjenne at det renn et historisk grøss nedover ryggsøyla.

Ho minnes fortellinger fra besteforeldrene om Spanskesjuka. Spansken kom til Europa med amerikanske soldater fra Kansas. I juni 1918 når pandemien Norge. Den første bølgen, sommerepidemien, sprer seg fra Kristiania til Bergen og den kommer nordover med hurtigruta. Det har alltid vært sånn at det er farende folk som drar sykdom med seg fra den store verden og til grissgrendte strøk, da som nå. Sjøl e ho Kaspara født i 1940, ho og krigen kom te Norge samtidig brukte faren å si, med et stort glis, sånn at ho skjønte at han erta ho.

Faren var født i 1915, så han va et lite barn da Spansken kom rækanes forbi, som en usynlig gjest som ikkje va invitert engong. Bestemora si fortelling om den nifse Spansken som slo ned ungdomma, og unga for fote kom førr ho; redselen i bestemora sin stemme når ho fortalte – om doktorn, og sjuke unga.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Heldigvis så fikk vi beholde han far din, sa ho, og så brukte ho klappe ho Kaspara på hånden. Det va denna redselen som ho Kaspara kom te å tenke på. I 1918 var det ikke så lett å få informasjon, og slett ikke lett å gi gode råd førr at pandemien ikkje sku spre sæ.

Sånn e det ikkje i dag, sa ho Kaspara høgt te sæ sjøl.

Myndighetan hadde forklart strategien sin; hold folk fra kverandre førr å unngå en smittetopp. Ho syntes ikkje det va så vanskelig å holde sæ unna folk førr å holde sæ fresk. Det va relativt enkelt når ho tenkte på ka konsekvensan kunne bi. Sjukdom og elendighet. Javel, så fikk ho helse på kjedsomheten, men akkurat det va nu ikkje den verste prisen å betale førr å være fresk.

Og når æ kjede mæ, så finn æ på nokka å gjøre, tenkte ho. Og så datt det en ide inni haue hennes. Kanskje han Hilmar og ho sku sett sæ ned å se på de gamle smalfilman de hadde? Og lysbildan som va stua inn i et kott!

Jau, så sannelig; Det va nok å ta sæ te! Og om karanteneteltaken varte så fikk de kanskje rydda både på loftet og i kjelleren som de hadde snakka om så lenge, men så va så lite løstbetont at de ikkje orka å klipe i arbeidet.

Aldri så galt, at det ikkje e godt førr nokka, sa ho Kaspara og gikk førr å kle på sæ og starte dagen.