Ser det beste

Jørgen Knudsen. (Tegning: Olav Sandvik)

Jørgen Knudsen. (Tegning: Olav Sandvik)

Artikkelen er over 2 år gammel

SORTLAND: Det kribler sånn i armer og bein når han er på volleyballkamp, at Jørgen Elvenes Knudsen noen ganger tror det er han selv som skal i ilden.

DEL

Men det skal han altså ikke. 41-åringen la opp som volleyballspiller for å satse på trenerkarrieren.

Lørdag ledet han Sortlands damelag til sin første eliteseriekamp. Og det mot Stod, Norges antatt beste lag på damesida.

Han har vært assistenttrener for damelandslag både på junior- og seniornivå, og han har et IOC-diplom i volleyball fra Universitetet i Budapest. Solid bakgrunn, altså.

– Savner du å spille selv?

– Jo, veldig! Men det var litt skader og sånne ting også, som gjorde at jeg sluttet.

Men han innrømmer at det kribler når han ser på kamper. Når han kjenner lukta av sagmuggen.

– Jeg husker NM-finalen i 2009 mellom Øksil og Sortland. Da var jeg sikker på at jeg skulle spille. Det var J16 da..., men det var rigget til kamp og mye folk i hallen. Jeg fikk sånn flashback til tida jeg selv spilte.

Pappapermisjon

De senere årene har han kun trent barnepartier, samt skolelagene ved idrettslinja på videregående, hvor han jobber som lærer. I fjorårssesongen hadde han rollen som speaker på hjemmekampene til damelaget. Det ble på en måte et steg tilbake mot seniorvolleyballen.

For tida har Jørgen «for all del ikke glem Elvenes» Knudsen pappapermisjon. Med seg på Ekspedisjonen har han lille Mie Anita på litt over ett år, og kona Beathe.

– Nå skal jeg ikke på noen av jobbene mine før i 2015, faktisk, smiler han.

I tillegg til lærerstillinga har han deltidsjobb i Sortland brann- og redningsvesen. Og i det siste har engasjementet som volleyballtrener vært litt av en jobb.

Underdogs

– Du trives med permisjonen?

– Ja, men jeg har ikke hatt tid til å nyte den ennå. Det har vært mye nå fram mot volleyballstarten. I går ble det en 18-timersdag, for å si det sånn.

Han hadde helst sett at laget hans var enda bedre forberedt til seriestart, ved at de hadde fått spilt et par kamper til.

– Men det ser veldig bra ut. Det er ikke så mange i Norge som forventet at vi skulle vinne mot Stod, Skadinavias beste lag i fjor.

Han tippet at Sortland skulle vinne 3-2 i sett. Resultatet ble 3-1 til Stod.

– Er det typisk deg å være optimist?

– Du er nødt til å være det. Det går ikke an å starte sesongen med å tro at vi taper. Jeg går aldri på banen for å tape en kamp, uansett motstander. Sånn generelt, ellers i livet, er jeg kanskje litt vel optimistisk, om du spør fruen, sier Jørgen og sender et lurt blikk over kafébordet mot Beathe.

Andre sida av gata

Han vokste opp med Vesterålsgata som nærmeste nabo, rett sør for brannstasjonen på Sortland. På andre sida av gata bodde Bergland-familien, der det var full aktivitet stort sett hele tida, med fotball og volleyball i hagen.

– Det var Ole Petter, og begge søstrene, og Mareno som satte opp nettet. Vi for nå og vasa rundt på plenene. Det var ikke det bybildet vi har i dag.

Det var lett å få kontakt med Ole Petter og familien, og derfra gikk det en direkte link inn i volleyballmiljøet som på den tida var veldig bra på Sortland. Og det var stort. De vant både serie og cup, og det var tv-dekning og opp i tusen mennesker på kampene i Sortlandshallen.

Og Jørgen ble dratt inn i det. Fram til han var 16 drev han med både fotball, alpint og volleyball, men det ble volleyballen som vant.

– Det var vel en eller annen lur journalist i Bladet Vesterålen, Per-Einar Johannessen, som sa at jeg var «up and coming» i volleyball, minnes han.

Habil spiller

Det tente en gnist, og han var en av få guttespillere som kjempet seg inn på herrelaget til Sortland, ved å gå videre fra opptakstreningene.

– Men skal man være etterpåklok, hadde nok mine fysiske forutsetninger passet bedre i fotball enn volleyball. Jeg er bare 1,86 høy, og da sliter man litt. Da blir man liten i eliteserien.

Uansett. Jørgen Elvenes Knudsen var en habil spiller, og aller best som junior. Han spilte i eliteserien for Sortland, og ett av årene som spillende trener. Det var på den tida da Sortland virkelig var et lag å regne med på herresida. Helt til alt ramlet i staver.

– Vi var nødt til å importere spillere, og det kostet mye. Og så ble det for stort trøkk på få personer i støtteapparatet. Jeg håper vi slipper det denne gangen, at noen få må gjøre alt. All hjelp man kan få er god hjelp, understreker treneren.

Alltid åpen dør

Jørgen og Beathe har til sammen fire barn. Selv vokste han opp som enebarn sammen med sin mor, Anita. I huset i Vesterålsgata.

– Jeg hadde en helt fantastisk oppvekst. Og jeg hadde en farsfigur i bestefar, som bodde der i underetasjen sammen med bestemor.

Han ble tidlig selvstendig. Såpass at han i fireårsalderen gikk bort til busstasjonen for å ta bussen til faren i Harstad, alene.

– Men jeg ble oppdaget og kastet av, ler han.

Han minnes også at dørene alltid sto åpne i Vesterålsgata. Kjenninger, familie og venner stakk stadig innom.

– Sånn var det hos oss. Og det gjorde jo at jeg ble veldig sosial, tidlig. Jeg liker folk.

– Ja, han skravler veldig mye og kjenner alle på Sortand. Derfor må jeg handle i butikken alene. Ellers blir vi aldri ferdig, smiler kona.

– Jeg er mye mer opptatt av å prate med folk enn å kommunisere med dem på facebook. Det er iallfall sant, sier Jørgen, og får anerkjennende nikk fra Beathe.

– Helt forferdelig

I 1995 døde moren, etter to års kreftsykdom. Da var Jørgen 22 år.

– Det var selvsagt helt forferdelig. Vi var veldig nært hverandre. Jeg tror likevel jeg kom styrket ut av det, fordi det var så utrolig mange rundt meg som støttet meg.

– Dette skjedde i den perioden da jeg studerte i Ungarn, og det var tøft å måtte reise tilbake dit. Men jeg valgte å heve haka, og prøve å finne noe positivt i det. Det har jeg tatt med meg senere også. Å klare å se det beste i enhver situasjon.

Nytt perspektiv

Han forteller at volleyball­utdanningen som han tok i Ungarn, et fire år langt studium, har kommet til nytte på mer enn det idrettslige plan.

– Det ga meg blant annet et helt annet perspektiv på livet. Jeg så hvor godt vi har det i Norge. Der satser mange knallhardt på idretten, fordi det er deres måte å komme seg opp og fram i livet. Her blir vi ivaretatt, uansett. Det kan jo være både positivt og negativt.

Med idrettsfaglig utdanning i kofferten, er han også opptatt av folkehelse.

– Jeg hisser meg litt opp over det, når regjeringa satser på folkehelse det ene året og øker timetallet i kroppsøving. Så er det ikke så viktig lenger neste år. Er vi ikke friske og raske fysisk og kroppen forfaller, kan det være det samme om vi er friske i hodet.

Dårlig taper

Det er ingen som misliker Jørgen, sier de som kjenner ham. Han er en tvers igjennom likandes kar. Imøtekommende, sosial og varm, og han har det berømte glimtet i øyet.

Men han hater å tape. Nederlag får fram det verste i Jørgen Elvenes Knudsen. I ungdommen kunne det gjøre ham småsint. Nå skal han visstnok takle det på en mer avslepen måte, mener noen...

– Ja, jeg hater å tape, sier han.

– Han blir sånn rød i halsen, så stiger den oppover, sier kona, og viser med hendene hvordan rødfargen når mannen til hodet.

– Jeg kan eksplodere, fortsatt, innrømmer han.

– Hva er målet for laget denne sesongen?

– Vi har drista oss til å håpe på å kunne kjempe om en medalje. Da er jeg optimistisk. Det må jeg være.

Artikkeltags