Det startet i 11-12-årsalderen da han kom over noen videofilmer faren hadde lånt. Bruce Lee-filmer.

– Jeg ble helt hekta. Det var den kroppsbeherskelsen han viste og alt det. Det så sinnssykt kult ut. Da bestemte jeg meg for å begynne med taekwondo.

Før det hadde unge Finnesen hatt et kort opphold på fotballbanen. Der fant han seg dårlig til rette, og det ble med den ene kampen.

– Det var for meg som for mange andre unge i dag. Jeg datt litt utafor de vanlige ballspill-tilbudene.

I dag kan han kalle seg Sabumnim, på det koreanske taekwondo-språket. Det kan alle som har sort belte mellom fjerde og sjette grad. Fortsatt er det mulig å stige i gradene, helt opp til niende grad.

– Er det målet?

– Foreløpig er det nok, men spør meg om noen år. Utfordringene man får på hvert nivå gjør at man ikke går lei av denne sporten, sier Finnesen.

Han understreker at det ligger mye trening bak, særlig på den tekniske sida.

– Det er ikke bare å hive seg til, så blir man Bruce Lee, som han sier.

De som faller utenfor

Også er det etikken og moralen som følger med.

– Vi bruker å si at vi lærer å ikke slåss. Vi skal være sterke i kroppen og kunne snu oss bort og gå. I stedet praktiserer vi teknikken på plank og stein, men selvsagt kan den også være nyttig i en nødsituasjon.

Taekwondo innebærer i tillegg læring av en hel masse teori, og koreanske gloser. Det gjør at slåsskjempene skrelles effektivt vekk.

– Er det fortsatt det tøffe og kule som tiltrekker deg med sporten?

– Nei, nå er det andre ting jeg synes er viktigere. Blant annet det at jeg får trene barn og unge, og se den gleden de har med det. Mange av de som faller utenfor de andre fritidstilbudene kommer til oss og blomstrer opp. Vi har ingen som sitter på benken og venter på tur. Hos oss får alle være med, uansett nivå.

Finnesen er både leder og trener i Sortland taekwondo-klubb. Av de som kjenner ham best i klubben beskrives han som veldig tydelig i rollen, og han nyter en enorm respekt i taekwondo-miljøet. Sjefen sjøl, rett og slett. Samtidig er humoren og lekenheten heller ikke langt unna.

– Jeg kan nok være litt autoritær. Jeg liker iallfall å dra folk med meg og pushe dem framover, uansett nivå. Jeg forventer at alle yter sitt beste.

Lurte kjerringa med

Rundt 150 personer er aktive i Sortland taekwondo-klubb nå, inkludert underavdelingene i Bø og Risøyhamn.

– Hvor mye tid bruker du på dette?

– Ååå..., det tør jeg ikke tenke på. Jeg vet bare at jeg brukte så mye tid på det, at jeg måtte lure kjerringa med også, for å se litt til henne. Nå er hun hekta hun også, selv om hun var litt motvillig i starten.

– Så nå kan du fortsette å bruke mye tid på det?

– He, he. Ja, det kan jeg.

Hele familien Finnesen på fem er med på taekwondo, bortsett fra eldstedatteren på 17 som har tatt en pause.

Treneren og lederen anslår at det går med 12-15 timer i uka i ordinære treninger. I tillegg kreves en del organisering.

– Det er bare så veldig motiverende å jobbe med andre. Det er en utrolig flott gjeng, og et inkluderende miljø.

– Og så skjer det noe med meg når jeg kommer inn i dojang og får på meg drakten. Da er alt annet glemt.

Trenger nye lokaler

Dojang betyr treningssal, noe som Sortland taekwondo-klubb står i fare for å miste. Dagens treningsfasiliteter ligger i meierigården, som Sortland kommune har lagt ut for salg. 9. april skrev Bladet Vesterålen at Samfunnssalen muligens kan tas i bruk til formålet.

– Det er veldig trasig at vi ikke har fått noe svar på hvor vi skal gjøre av oss. Vi vet ikke mer enn det vi har lest i avisa. Vi er utrolig mange utøvere, og vi har trening med flere partier hver dag. Aktiviteten vår krever mye plass, og egne lokaler å trene i.

Finnesen håper på en snarlig avklaring. Klubben har ventelister på alle partiene.

– Med et større lokale enn det vi har i dag kan vi ta inn enda flere medlemmer. Det er et stort behov for dette tilbudet på Sortland. Det er ikke trivelig å si nei til folk.

Samboeren Berit beskriver ham som en rastløs type. Det må skje noe helt tida, og han sitter lite i ro. Når Kjell Arne Finnesen bestemmer seg for en ting går det gjerne veldig fort.

Selv tror han rastløsheten stammer fra all flyttinga i oppveksten, på grunn av farens jobb i oljebransjen. Han sier han er fra både Evenskjer og Harstad. Men han har også bodd i Sandnes i Rogaland, i Sørreisa, i England, Oslo, og i Bø i Vesterålen.

– All flyttinga har nok også gjort meg litt rundere i formen. Jeg er åpen for nye miljøer og mennesker.

Tok ny utdannelse

Etter videregående var han skolelei og begynte å kjøre brøytebil. Så tullet det på seg med mobilkraner, gravemaskiner, hjullastere og gaffeltrucker.

Først i 30-årene tok han høyere utdannelse, som datatekniker. I sju år drev han KF Data, senere Bero KF Data, på Sortland. Før han fikk et møte med den berykta veggen.

Han fikk lyst til å begynne med noe annet, og ga seg like godt i kast med en treårig prosessingeniørutdannelse i Narvik. For bare tre uker siden begynte 44-åringen i ny jobb på Skretting i Hadsel.

– Hvordan var det å ta ny utdannelse i godt voksen alder?

– Jeg må innrømme at jeg trodde det skulle være lettere. Til tider satt jeg på skolen nesten døgnet rundt. I tillegg hadde jeg familien heime, og jeg satt også da som leder i taekwondo-klubben.

Vil jobbe i Vesterålen

Ingeniørutdannelsen han nå har tatt er mye rettet mot oljeindustrien. Han tror oljeutvinning i havområdene utenfor Vesterålen kunne vært bra for regionen, for arbeidsplasser og befolkningsgrunnlag, forutsatt at ilandføring blir en del av pakken.

– Men en del miljømessige og økologiske hensyn må selvsagt tas med i betraktningen.

– Det tar veldig mange år fra man vedtar å bore til det faktisk skjer noe. Så for mitt vedkommende er det ikke så aktuelt å satse på det. Men jeg ønsker å jobbe i Vesterålen, selv om det med min utdannelse foreløpig er større muligheter andre steder. Det er så mye som holder meg her.

Reindrift

Slektas reinsdyrflokk er ett av holdepunktene. Samboerens familie har drevet med reinsdyr i Kvalsaukan i Sortland i generasjoner.

– Vi har ikke så mange rein at vi lever av det. Vi driver kun på hobbybasis, og for å holde familietradisjonene i hevd. Det mest positive er at reindrifta får oss ut i marka sammen. Det gir oss masse, selv om det også er hardt arbeid til tider, sier Finnesen, som selv har samiske aner fra Tysfjord.

Nå i kalvingstida er det heller lite å gjøre med reinen. Men det nærmer seg sesong for en annen av Finnesens gamle hobbyer: veteranbiler.

Gamle biler

Han var med å starte opp Vesterålen motorhistoriske forening i 2007, og har alltid hatt en forkjærlighet for gamle biler, og generelt gamle ting som kan skrus på.

– Hvor mange biler har du stående heime?

– Veteranbiler? Nja, jeg har vel fem stykker. Og et par motorsykler, fire tojulstraktorer, pluss litt til.

Familiens nedlagte gårdsbruk i Kvalsaukan kan romme så mangt på låven og i fjøsen. Men det er ei stund siden Finnesen har hatt tid til å skru ferdig en bil såpass at den kan tas ut på veien.

– Jeg har én nå som er nesten klar, og jeg håper å få den ut snart. Men det håpet jeg for så vidt i fjor også.

– Hvilken bil er du mest stolt av å ha i samlinga?

– Egentlig er de veldig spesielle alle sammen. De forteller hver sin historie. Men jeg har en 1961-modell Trabant, som bare har gått 2.000 kilometer. Den er rimelig spesiell, og jeg kjøpte den da jeg begynte å kjøre brøytebil som 20-åring.

Gode fiskeplasser

Ellers liker han å være på havet og fiske om sommeren, aller helst med hytta i Tysfjord som base. Det var i fjæresteinene her han vokste opp, og her kjenner han til alle de gode fiskeplassene. Han tilbragte også mye av barndommen i Bø, hos bestemora på Langmo. Og oppveksten foregikk for det meste utendørs.

– I dag er nok ungene mindre ute, og mer foran tv og data. Det positive med taekwondoen er at den bidrar til å få flere barn og unge opp av sofaen. Da er det mange som får en bratt lærings- og formkurve. Det skjer mye med motorikken og det fysiske på kort tid.

Barn trenger ikke alle begrensningene som pålegges dem i dag, slår han fast.

– Det er foreldre som ringer til klubben og lurer på om ungene kan få trene hos oss fordi de blir mobbet på skolen. De har fått trene, fått ny selvtillit, flere venner og blitt de flotte ungene. Det finnes mange sånne historier, som bidrar til at også mitt engasjement opprettholdes.

– Hva drømmer du om?

– At jeg og familien skal være frisk, at vi har jobb og sikker inntekt. At vi rett og slett får ha det bra. Jeg drømmer ikke om så mye utover det.