Verst kanskje om man velger å blir boende i eget hjem. Historiene er vi alle godt kjente med. De er allerede fortalt mange ganger, og på mange måter.

Pengemangel. – Kommuner skylder på staten og staten ved helseministeren skylder på kommunene – og sykehjemmenes organisering. Det prates og prates, og tross mye positive vilje og arbeid blir altfor lite gjort. – Eldreomsorgen er som sum helt uverdig. – Imens springer personalet livet av seg for å rekke alle oppgaver. Tross sine englevinger er det likevel ikke mulig.

Det er ikke så altfor lenge siden vi hadde noe så enkelt som militær verneplikt ett helt år. Skole og fagutdannelse fikk vente. – Alle unge menn hadde bare å møte, ellers ville man kunne få problemer i resten av voksenlivet. – Etter en måneds rekruttskole hadde de unge menn lært å drepe effektivt. – Som soldat mottok man kr. 1,– per dag for jobben.

Mye er endret på de 70 år siden undertegnede fikk utlevert fem ulltepper, null laken og null hodepute – plassert i andre høgda i sengebåsen på Hvalsmoen ved Hønefoss. – Ingen i verden vil ønske seg tilbake til slike forhold, men idéen om sosial verneplikt må kunne prøves. (Nå blir jo også unge damer soldater). Valget, uansett kjønn, mellom det å lære å slå ihjel – eller å berge liv – i løpet av en måneds intens opplæring – får man tru vil være enkel.

Vi har titusener av fine ungdommer rundt om i landet med søken etter positive oppgaver. Bare noen ganske få vil være mer enn nok til å gjøre livet lettere for eldre som trenger å vite om det er natt eller dag, passe medisin, få gå på do – enn si holde i handa mot slutten av livet. – Se til at gamlingene i alle fall får i seg nok mat slik at de ikke sulter langsomt ihjel. – Selv om lønna måtte bli beskjeden, ville positive unge få med seg stor rikdom ved egen utvikling som menneske i ei opprevet tid. – Livet er kort.