En liten fugl som har funnet døra åpen og tar på vingene ut av buret. Det var bildet Jamal Hassan (28) la ut på sosiale medier for ei ukes tid siden. Det sa mer enn tusen ord.
– Nå kan vi begynne på livet, sier familien på fire.
I 2007 kom de til Norge fra den kurdiske delen av Irak. Waisi Hassan har en lungeskade etter giftgass under Saddam Husseins regime, og det ene beinet er erstattet av en protese etter et møte med en landmine i 1994. De flyktet fra Irak i en periode da mange kurdere fikk beskyttelse i Norge. Men ikke han og familien.
De to barna var 12 og 14 år da de kom til landet. Nå er de voksne.
Venting
Årene har bestått av venting, venting og venting. Det er ti år siden Jamal (28) var ferdig på videregående skole. Uten lovlig opphold i Norge måtte han se langt etter drømmen om sykepleierstudiet. Storesøster Wafa (30) fikk fullføre videregående skole og bli autorisert helsesekretær. Men arbeid kunne hun ikke ta.
– Nå takker vi UNE for å ha gitt oss livet. Og selv om det har tatt lang tid før avgjørelsen kom, er det bedre seint enn aldri. Nå er det verd tida vi har ventet, smiler Wafa.
Gledesgråt
Nå er 16 års venting over. Onsdag sist uke kom telefonen fra advokat Jan Birkeland i Oslo: De er innvilget oppholdstillatelse. Familien gråt og gråt – av glede.
– Jeg var ikke heime. Mamma ringte og fortalte det. Jeg måtte bare legge på, for jeg klarte ikke å si noe. Jeg gråt i en halv time før jeg ringte henne tilbake, forteller Jamal.
De har i første omgang tre års oppholdstillatelse, med signal om at den vil bli automatisk fornyet til permanent opphold. Og at de vil være kvalifisert for å søke norsk statsborgerskap. «Sterke menneskelige hensyn», skriver UNE i vedtaket.
– De har sett vår sterke tilknytning til Norge, forklarer Jamal.
Sov bare én time
Men Wafa innrømmer at hun først ikke trodde det var sant. Hun måtte vente og ta seg inn før hun greide å ta nyheten inn over seg.
– Vi sov bare én time den første natta etter at vi hadde fått nyheten. Vi klarte ikke å gå til sengs før i femtida. Klokka seks var alle oppe igjen, nesten som vi skulle ha avtalt å møtes, ler de.
Strømmet på
Det er ikke bare tårene som har strømmet på den siste uka. Det har vært telefoner, hilsener, besøk og blomster.
– Det kjennes som jeg er nyfødt på jorda. Vi er fri, vi får jobbe og lov til alt. Det er ubeskrivelig! stråler Wafa..
– Når vi har fått oppholdskortet, skal jeg sove med det i handa. I hvert fall de første nettene, ler Waisi.
Jamal forteller hvordan han våknet tidlig en morgen for bare noen få dager siden og trodde at vedtaket om oppholdstillatelse var en drøm. Der i gråsonen mellom søvn og våken tilstand, var den nye virkeligheten snudd på hodet. Det var noen vonde øyeblikk før brikkene falt på plass igjen. For det er sant: De skal få bli i Norge.
Dugnader og hjelp
De to foreldrene fikk et års norskopplæring da de var nye i landet, men nå er mye glemt. De to barna har jo alltid vært der som ivrige tolker.
– Nå gleder jeg meg til ordentlig norskkurs. Vi forstår jo mye, men vil så gjerne lære å snakke bedre, sier mamma Saria.
Helsa har hindret Waisi i å være med på så mye, mens Saria og datteren Wafa har vært å se i frivilligheten på Melbu gjennom årene, for eksempel på kjøkkenet under dugnadsarrangement, som vakter på Sommer-Melbu, og med innsats i fotballgruppa hos Melbo IL. Jamal har bidratt på andre måter. Om noen har trengt ei hand med å male huset eller med andre praktiske oppgaver, har han aldri vært vanskelig å be.
Mye å ta igjen
De to søsknene føler at de har mye å ta igjen etter 16 år. Hverdagsøkonomien, usikkerheten og situasjonen som asylsøker i et halvt liv har ikke tillatt mange sprell. Endelig kan de for eksempel se fram til å ta førerkort, når de får personnummer, bankkonto og alt det som er helt selvfølgelig for andre.
For ikke å snakke om andre opplevelser:
– Jeg har drømt helt siden jeg var liten om å få se en Barcelona-kamp. Nå skal jeg dra dit sammen med en kamerat før sommeren! Jeg har så flotte og gode venner som har ventet sammen med meg, sier Jamal, som selv spilte aktivt fotball i Melbo IL i flere år.
Se nye ting
Han har lyst til å være her nordpå. Men det er så mye han har lyst til etter et liv som har stått på vent siden han var 12 år gammel:
– Jeg vil også se og oppleve nye ting. Vi er ennå unge. Når vi har opplevd alt, tror jeg vi kommer tilbake til Nord-Norge. Melbu er heimplassen vår og vil alltid ha plassen sin i hjertet mitt etter at jeg har bodd her over halve livet, sier Jamal.
– Men vi må ha litt forandring ei tid, tilføyer søsteren.
Jamal har fått komme inn på et nettstudium i økonomi ved Høyskolen Kristiania. Men nå må han sette det litt på pause.
– Jeg må få litt ro i hodet, smiler han.
Endelig jobbe
I første omgang planlegger familien på fire til å flytte til Porsgrunn, der de har venner, opprinnelig fra Melbu, som gjerne tar imot. Foreldrene har også andre venner der. Nå har de søkt bosetting i Telemarks-kommunen.
Både bror og søster gleder seg til å søke arbeid og gjøre en innsats:
– Nå vil jeg hjelpe Norge. Jeg er blitt så glad i Norge og så glad for å få kunne bli her og bidra, sier Wafa.
Vil aldri glemme
– Glade i Norge har vi vært hele tida, og det ville vi vært om vi aldri hadde fått oppholdstillatelse også. Vi har møtt så mange snille mennesker i dette landet, understreker Jamal.
– Vi har opplevd masse hjelp og empati som har gitt oss styrke. Det er viktig å ha gode mennesker rundt seg for å komme videre i livet. Vi kommer aldri til å glemme alle dem som har heiet på oss i disse årene, legger Wafa til.
– Mirakler kan skje, sier Wafa.
Venners hjelp
Jamal legger ikke skjul på at nedturene har vært mange etter hvert som ankemulighetene svant, de negative svarene fortsatte å komme, og tida gikk.
– Jeg har vært sliten og lei av livet. Men det har alltid vært noen her som har hjulpet meg opp igjen i løpet av disse 16 årene, tilføyer han.
Tenker på andre
– Det er fremdeles mange i lignende situasjoner som vi har vært. Jeg håper de også vil få frihet. Om vi selv har det godt, må vi ikke glemme andre, understreker Jamal.
– Vårt ønske er et amnesti for mennesker som har bodd her i mange år. Usikkerheten og ventinga er ikke bra for den psykiske helsa. Og det er bedre for Norge om de kan gå ut i arbeid, forsørge seg selv og betale skatt, slik vi vil gjøre nå, mener Wafa.
– Frihet betyr så mye for et menneske, sier Waisi Hassan.